Inntil for rundt 600 år siden – ergo i Europas dype middelalder – bestod det tyske landskapet for det meste av skog, alluvial skog og våte enger. Disse naturlige biotopene ble til slutt presset ut av den stadig økende menneskelige befolkningen, fordi de trengte dyrkbar og beitemark for å sikre mat. Selv i dag er de svært artsrike våte engene sterkt truet, da de blir offer for utretting av elver og drenering og omlegging til åker- og beiteområder.
Hva er en våt eng?
Våte enger finnes i hovedsak i nærheten av bekker eller elver, på innsjøer og i forsenkninger hvor undergrunnen er fuktig til våt – jorda til disse svært artsrike biotopene er vant til sporadiske flom. De ble skapt fra middelalderen gjennom jordbruksbruk som slåtte- og beiteland og trenger fortsatt en omsorgsfull menneskehånd i dag. Ellers ville denne engen, som er mer bevokst med urteaktige planter, raskt befolket av høye stauder og busker og raskt blitt til en flomskog. I jordbruket brukes våteng hovedsakelig til høyproduksjon, men er heller lite egnet til beite mv. De er også synonymt referert til som myr-enger, selv om vegetasjonen av de samme noen ganger kan variere sterkt - avhengig av graden av jordfuktighet.
Typiske våtengplanter
Avhengig av sammensetningen av jorda og den resulterende vegetasjonen, skilles tre forskjellige typer våte enger:
1. Marsh Marigold Meadows
Myrmarigolden, som blomstrer i knallgul, trives fremfor alt på næringsrik jord, som også kan tørke ut om sommeren på grunn av lavere grunnvannstand. I tillegg til myrmarigold (Caltha palustris), planter som f.eks
- Globeflower (Trollius europaeus)
- Stor brent (Sanguisorba officinalis)
- Engbritterkarse (Cardamine pratensis)
- Gjøkcampion (Lychnis flos-cuculi)
- og bredbladet orkide (Dactylorhiza majalis), en innfødt orkideart.
Hvis den brukes til jordbruk, bør denne typen våteng slås og gjødsles regelmessig.
2. Myr gressenger
I motsetning til de stort sett frodig blomstrende myrblomstengene som trives på næringsrik jord, finnes typiske purpurmyr-enger hovedsakelig på ganske næringsfattig, periodevis våt jord. Mulige lokaliteter er drenerte myrer. Vegetasjonen er sterk med forskjellige typer maurgress samt blomster som
- Milkweed-gentian (Gentiana asclepiadea)
- Bloderot (Potentilla erecta)
- Sibirsk iris (Iris sibirica)
- eller djevelbit (Succisa pratensis)
preget. Myrgressenger bør ikke gjødsles om mulig, ellers vil plantene som er karakteristiske for denne typen avta.
3. Brennende skjermenger
I Tyskland finnes denne typen våteng hovedsakelig i elvedalene til de store elvene Elbe, Havel og Oder. Den typiske vegetasjonen består av
- Myrstikkende skjerm (Cnidium dubium)
- Engsilge (Silaum silaus)
- Guds nåde urt (Gratiola officinalis)
- eller sumpviklingen (Lathyrus palustris)
merket. Brenndoldenwiesen er også kjent som elvedalseng og må tåle vekslende flom og uttørking.
Lag en våt eng
Du kan selvfølgelig også lage en våt eng selv. En naturlig fuktig plassering er ideell for et slikt prosjekt, men dette er vanligvis drenert. På normalt tørr hagejord må du derimot gå frem som følger:
- Fjern først det øverste jordlaget sammen med kortklippet planting.
- Grav et grunt hul eller velg et sted i en dukkert.
- Fyll denne hulen med leire eller leire og deretter - avhengig av engtype - med næringsrik jord eller en jord-sandblanding.
- Påfør en spesiell frøblanding for våte enger.
Tips og triks
Våteng skal slås jevnlig – minst to ganger i året – slik at naturmangfoldet bevares og området ikke gror igjen. Klipping er spesielt viktig tidlig på høsten.